Det går en strøm over hele jorda. En strøm av glede og fest. En bølge av glede og håp. Kristus er oppstått! Slik har vi hilst hverandre allerede. Slik hilser kristne hverandre i påskedagens timer rundt jorda, når vi samles til påskefeiring. I alle slags kirkerom, hos alle kristne som feirer påske nå. Denne bølgen av glede finnes på alle steder: i vår beskyttede del av verden, eller der hvor livet er mye mer krevende: der nøden, fortvilelsen og krigen bor, i optimisme eller framtidsfrykt.
Før soloppgang skjer det. de kom for å se til grava: det brukes et ord som kan leses som å se til: som å inspisere – se etter at alt er i orden. Det var kanskje i orden – men nå skjer det ting som ingen forventer. Enda en gang kastes alt om. Og det er ikke lenge det stille i gravhagen. Matteusevangeliet forteller om jordskjelv da Jesus døde – og nå, denne morgenen: kommer det et nytt, kraftig jordskjelv. De blei blenda av et enda sterkere lys enn sola. Engelen steg ned fra himmelen, gikk fram – rullet steinen til side – det går ikke lydløst for seg - og satte seg på den. Sånn for sikkerhets skyld ! Han satte seg på steinen: han blei der.
Var det rart de var redd? Sorg og sjokk som snur til glede. De så det. De to. Maria Magdalena og den andre Maria. Selv vaktene skalv av redsel. De ble vitner til det som forandret våre vilkår i verden helt radikalt.
Mens mørket ennå rår skjer det noe i gravhula som vi ikke kan forstå, her stopper våre ord og vår forestillingsevne. Hva bar jordskjelvet på påskemorgenen bud om?? Livets nyskapelse begynner der. Når Jesus bryter gravmørket og blir reist opp igjen til livet begynner Guds nyskapelse av sitt skaperverk. Også mennesket Jesus Kristus er med i oppstandelsen, med den kroppen han hadde: sårmerket- og med den personlighet som de kjenner igjen. Både engelen og Jesus sier det samme: Frykt ikke!
De møter Jesus selv – og her står det noe som jeg har oppdaga på nytt i år: de går fram til den oppståtte Jess, og omfavner føttene hans og tilber ham. For et nydelig uttrykk og for ei handling! - en handling fylt av ømhet og bønn. Tro blir ei fysisk handling i møtet mellom de tre. Og Jesus sier til dem: Frykt ikke! Frykt ikke. Gå og fortell!
I alle fire evangeliene er Maria Magdalena navngitt som det første vitnet til oppstandelsen: alene eller sammen med andre. Hun nevnes alltid først. Også denne morgenen gjør Jesus som han hadde gjort ellers: de som ble sett ned på, eller gjort små av dem rundt seg, fikk oppgaver som vendte opp ned på deres liv: Maria som skulle bli kalt apostlenes apostel : et helt usannsynlig budskap som det tok tid før disiplene kunne fatte og godta – og tro at det var sant.
Som i et eneste langt lynglimt falt alt på plass: profetordene, det de selv hadde hørt, opplevd og sett- og den tomme grava. Det ble til sannhet og erkjennelse. Møtet med Jesus selv skapte en visshet som aldri forlot dem. Det fysiske minnet av den omfavnelsen tror jeg de alltid gjemte hos seg. Aldri forlot disse inntrykkene dem.
Det er spent opp en regnbue av håp over oss etter denne morgenen med den tomme grava i hagen. Heretter lever vi i forsoningens tid, i nyskapelsens tid. Oppstandelsen er utgangspunktet for den kristne troa. Gravmorgenenens mørke ble opplyst av håpets lys, av evighetens soloppgang, og etter den første påskemorgenen er oppstandelsen det faste punktet som beveger verden.
Påskedramaet er verdens sterkeste kjærlighetserklæring: En kjærlighetserklæring til alt som heter menneske , høy eller lav, rik eller fattig, kjønn, hudfarge. Så høyt elsket Gud all sin skapning at han ble drevet inn i påskens hendelser, i død og undergang, soning og oppstandelse – for oss. For sin kjærlighet til de som fulgte han den gangen, men også til alle oss som lever, strever, elsker og kjemper her og nå. Gud går fra lys til mørke – for at vi skal gå fra mørket til lyset. Slik har vi også møtt det i lesningene i dag: enten vi lever eller dør, kan ingen ting skille oss fra Kristi kjærlighet.
Det at Jesus stod opp fra de døde denne tidlige morgenen, vendte vennenes sorg til glede. Men både de og vi må fremdeles leve og kjempe med døden. Vi kaller den «den siste fiende». Vi kan kjenne på at vi bor i gravmørket – og for noen preger dette mørket hverdagene våre.
Men det er noe som har forandret seg: døden har ikke lenger siste ordet. Evighetens soloppgang går opp – og har gått opp - også over våre liv, og sender håpets lys helt inn til oss, der vi strever med våre sorger og vårt liv, der vi frykter framtida. Til alle oss som har det sånn skinner håpets lys inn. Vårt liv og vår død blir aldri det samme mer: Verden blir aldri mer den samme mer – for Kjærligheten er sterkere enn døden.
Med oppstandelsen begynner noe nytt: Det som skjedde påskedag berører også våre liv. Etter denne dagen er ikke våre liv de samme lenger. Jesus var den første som stod opp fra de døde. En dag skal vi få følge etter, og bli reist opp fra døden til et nytt liv, en annen dimensjon, det evige livet.
Der vi kjenner oss aleine i mørket, skaper Gud håpet i hjertene våre. Vi går aldri ut av Guds hjerte.
Gleden er der: midt i alt det vanskelige som omgir oss:
om det er mennesker som kjemper for sitt liv,
for retten til å tro,
for muligheten for selv å overleve og se sine barn vokse opp,
om det er sorgen eller ensomheten som binder oss
om det er frykten for vår egen og skapningens framtid som knuger oss
eller om det er velstanden som har gjort oss desillusjonerte og livstrøtte:
Det finnes en som er større enn oss og sterkere enn mørket som binder: Den oppståtte Kristus gir oss håp gjennom det vanskelige, glede over livet og takknemlighet for Kjærligheten som er sterkere enn døden.
Påskedag 31.03.2024
Matteus 28, 1-8
Domen