80åringen Daniel Barenboim dirigerte nyttårskonserten fra Wien på årets første dag. Mot slutten av konserten snur Barenboim seg mot publikum og tar ordet. Han beskriver orkesteret som én organisme, ett tett fellesskap som gjennom musikken blir en stemme som tenker og føler det samme. Og så sier han:
Covid er ikke bare en medisinsk katastrofe, det er en menneskelig katastrofe, og en katastrofe som prøver å føre oss bort fra hverandre.
Orkesterets måte å samarbeide på er et eksempel på hvordan denne splittelsen kan motvirkes.
Jeg har tenkt mye på hvordan livene våre har endret seg disse to siste årene. Vi har gått fra redsel, nerver i høyspenn og stor engstelse i en uoversiktlig situasjon til mismot, kanskje apati eller ensomhet. Mange opplever en slags korona- fatigue. Menighetene melder om slitasje: planlegge og så avlyse gang på gang : engstelsen for å bringe smitte til andre eller selv bli syk. I vår del av verden ser det nå ut til at det går riktig vei – i alle fall for ei stund.
Samtidig har pandemien forløst noe nytt i menighetene: vi har blitt tvunget til å tenke nytt om hvordan kirka skal være tilstede, og hvordan ting kan gjøres. Takk til alle som har satt mot i hverandre, planlagt en gang til, og funnet nye løsninger. Særlig takk til prostene, som har holdt ting sammen, og vært kloke ledere.
Kirketjenerne er ei yrkesgruppe som ofte blir usynlige, men som er uunnværlige: I august skulle en ny prest vigsles i Alstadhaug kirke. Det varte og rakk før vi kunne begynne: for det var så mange som ville inn! Var det plass? Det var kirketjenerne som ordna opp: telte og så hvor det kunne være ledig plass – til slutt var det ingen som måtte avvises. Det er ei av mange fortellinger om kirketjenere og vertskap som med klokskap og omtanke har tatt imot på sikkert vis. De har hatt et stort ansvar – og akslet det. Takk!
Jula i 2021 ble også ei høytid med begrensninger: 50 i kirka på julaften er lite! Noen valgte utegudstjeneste for å kunne ta imot flere. På Tiller var det gudstjeneste ute på kirkegården, og mange slutta seg til, i Bjugn kjørte presten rundt med mange kort-gudstjenester ute. Jeg var med på utegudstjeneste midt i Trondheim. Med musikere fra øverste hylle blei det julaftensgudstjeneste sammen med Bymisjonen på kirkebakken utenfor Vår Frue for noen av dem som fort kan falle utenfor i samfunnet vårt. Var det ikke noe med juleevangeliet og noen det ikke var plass til inne? Vi feira gudstjeneste sammen, og ønska hverandre god jul mens klokkene ringte jula inn over oss. Det var en gudstjeneste som satte spor. Og etterpå var det gjestebud ute, i 7 minus, - men det var servering fra byens beste hotell.
Hva har pandemien gjort med oss? Hva blir de varige virkningene? Barn og ungdom har mistet mye: vennskap, muligheter for å oppdage, erfare og vokse, leve hele livet. Alle har vi smakt på ensomheten, uroen. Vi er sulteforet på alle små hverdagsopplevelser som binder oss sammen.
Vil den tilbaketrekkinga vi har opplevd fortsette? Hva har gått tapt? Vi spør oss: vil kirkegjengerne komme tilbake i større grad, vil vi ønske å møtes igjen, eller er dørstokk-mila blitt umulig lang?
Er myndighetens tiltak nå forholdsmessige til situasjonen? I vår sammenheng er det god grunn til å spørre om det. Vi er ikke bare fysiske organismer som kan bli immune eller smittet, men vi er mennesker med følelser, tanker, behov for opplevelser av tro og håp og mening, og fellesskap. Hva betyr det for helsa vår å tape dem? Den positive effekten av å kunne møtes i kirkene i krisetider- i det som ofte er lokalsamfunnets største rom, ble ikke vurdert som betydningsfull.
Nå er det nyttig og nødvendig å snakke om hvordan myndighetenes avgrensinger har påvirket retten til trosutøvelse, men også hvordan den mentale folkehelse utfordres ved at det er begrenset tilgang til så mange fellesskap. Hvor lenge skal det vare? I mange små lokalsamfunn er belastninga ved å være den som kanskje bringer smitte inn i en sammenheng, stor. Her kan ensomheten bli dobbelt tung.
Det er på tide å gi folkehelse-perspektivet større vekt i hvilke avgrensninger som er nødvendige. Hvordan skal vi følge opp den gamle kunster-kjempen Barenbaum sine oppfordringer om å ikke la covid splitte oss og føre oss bort fra hverandre?
Denne høsten kom den historiske, enstemmige dommen fra en samlet Høyesterett om at to av de seks vindkraftverkene på fjellene på Fosen er bygd i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. De er ulovlige ut fra folkeretten. Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida vant fram med sine krav til slutt. Vi venter fremdeles på regjeringens avgjørelser om hva som er konsekvensene av denne dommen. Det er nå på tide at regjeringen ser på dette som det det er: en urett som må rettes opp.
Vi er nå midt inne i Sannhets- og forsoningskommisjonen arbeidsperiode. Kommisjonen skal kartlegge myndighetenes politikk og virksomhet overfor samer og kvener og norskfinner, undersøke virkningene av fornorskinga, og foreslå tiltak som kan bidra til videre forsoning. Historiene om urett og diskriminering må fortelles og lyttes til, og vi har nå en mulighet til at det kan skapes andre historier fra vår tid: om forståelse, mangfold og fellesskap. Det er vi som former historien nå. Vi har en mulighet til å gå en annen vei enn de som var her før oss.
Evnen til å tenke, elske, føle, oppleve kunst og kultur, til å tro og håpe, er noe av det som gjør oss til mennesker. Mye av dette får vi kontakt med under Olavsfest. I sine snart ti år som leder for Olavsfest har Petter Fiskum Myhr med sin visjonære ledelse løftet Olavsfest: gjennom den kunstneriske profilen og det tydelige samfunnsperspektivet. Her blir vi utfordret på det tilvante. Olavsfest har vokst til å bli en festival som setter dagsorden i verdi – og samfunnsspørsmål og gir oss store og nyskapende kulturelle opplevelser. Vestfrontmøtene er blitt samtaler som legges merke til, og kan høres i heile landet – samtidig. Tankevekkende, irriterende, provoserende og oppløftende! Og vi har lært oss at når Petter trekker pusten og vi hører at stemmen vibrerer litt: da skal vi høre etter! Vi ser fram til denne sommerens Olavsfest som har fått korttittelen: Håp.
I olsok-tida er et mangfoldig gudstjenesteliv flettet sammen med Olavsfest sitt program. En dag måtte vi måtte ha det store kirkerommet til pilgrimsgudstjenesten. Vi som skulle være med, stod ute og venta på de siste deltakerne: ei gruppe som hadde gått fra Stiklestad. Da vi så dem opp Munkegata brøt applausen løs. Mange av vandrerne så ikke oss, - men de hørte at de blei tatt imot. De hadde gått sitt livs vandring. Det var ei gruppe blinde og svaksynte som sammen med ledsagerne var med på pilgrimsvandring som Kristent Arbeid Blant Blinde arrangerte. Det var et rørende øyeblikk da de kom. De hadde gjort noe de ikke trodde de kunne få til. De hadde kjempet for å komme fram.
En av vandrerne var Sissel Tytlandsvik, en slagpasient som har mistet synet. Sissel hadde trent hver lørdag siden februar for å kunne være med. 100 kilometer med vandring, rullatorkjøring i beitemark og småskog, tunge tak, balansegang på smale stier. Konklusjonen hennes var «I dette fellesskapet er jeg ingen byrde».
Pilegrimsarbeidet har alltid rommet svakheten, det være seg tvilen eller den fysiske svakheten, og pilgrimen skal oppleve å bli tatt imot. Slik skal pilegrimsarbeidet fungere: Gjestfrihet, åpenhet og fellesskap.
Det er en økende økologisk bevissthet i samfunnet. Ro, naturnærhet og gjestfrihet i et landskap rikt på kulturminner og levende kultur er en sjelden opplevelse for mange. Her kan kirkene gjøre en forskjell for mennesker på leting etter dypere mening og liv. Gjestfriheten i ei åpen og tilgjengelig kirke er viktig både for de som vandrer og de som bor på stedet: slik kan folkekirka være til stede og åpne rom for hverdagsnær tro.
Hverdagsnær tro kan også handle om omsorg: «Ung i Trondheim» er et ferskt og så langt vellykket prosjekt U-kirken og kommunen. Prosjektet «Ukirke» startet med å undersøke behovene, og spørre ungdommen om hva de trenger og ønsker. Så langt er det blitt frokostkafèer for 8. klasse på flere av byens ungdomsskoler, andre skoler har fått reservemat: Dette startet da en ungdom på frokostkafèen fortalte at de ikke hadde nok penger til mat hjemme.
Når vi åpner ørene og hører hva mennesker har å si - så kan èn person gjøre mye og forandre mye. Hva skjer om vi enda mer lytter oss inn på hva folk forteller at de trenger, og sammen forsøker å skape løsninger ut fra dette? Ukirkas fremste oppdrag blir å bygge «fellesskapsverdier» gjennom å bidra til at alle ungdommer kan blomstre og leve et liv de setter pris på gjennom hele livet. Også slik kan kirka være til stede for folk der de er. Vi trenger alle den omsorgen som ligger i å bli sett og møtt, i den situasjonen vi er i. Dette er også kirkas oppgave.
Det finnes mange veier for folkekirka, og veiene kan bli til mens vi går, - slik er ofte Guds veier. Vi skal se Ukirka ut fra et slikt perspektiv, hvor vi spør som Jesus gjorde: «hva vil du jeg skal gjøre for deg ?» Og vi må fortsette å spørre: Hvordan kan vi som kirke bidra til å videreutvikle og skape gode møteplasser som gir fellesskap, håp og fremtidstro?
Hvordan skal vi leve slik at vi ikke føres bort fra hverandre, men finner sammen i tro, håp og kjærlighet?
«Mer himmel på jord» er Den norske Kirkes visjon. Og skal vi være med på det, må vi også sørge for at vi har en organisering som gjør at vi bruker folk og midler på beste vis. Diskusjonen om hvordan Den norske Kirke best skal organiseres, har pågått i flere tiår, og tida er for lengst moden til å konkludere. Et forslag ble sendt ut på høring våren 21. Alle kirkelige råd og norske kommuner har hatt mulighet til å uttale seg. Mer enn 1200 høringssvar er kommet inn, og noen tendenser er nå tydelige:
- 12 av 38 kommuner i Trøndelag har deltatt. De fleste er skeptiske til å danne store enheter som gjør at kommunen mister kontakten med den lokale kirka. I Nidaros har vi to kirkelige fellesråd som fungerer godt over kommunegrensene: Sør-Innherad og Midtre Namdal. De viser at det går an å få til gode samarbeid.
- Flertallet i utvalget anbefalte å erstatte dagens fellesråd i kommunene med et valgt fellesråd på prostinivå, - og samlet ledelse på prostinivå. Dette forslaget har fått for liten oppslutning til at det kan bli videreført.
- Det er stor oppslutning om at kirken får én felles arbeidsgiverlinje, og ikke to som i dag, hvor biskop og kirkeverger deler på ledelsen. Hvordan kan vi samle administrativt arbeid sånn at så mye som mulig at kirkas arbeidskraft og kreativitet kan brukes på det som er menighetenes kjerneoppgaver ? Det er nå det er vår tid, vår mulighet og vårt ansvar å være kloke og modige.
- Min vurdering er at vi nå må vi bygge rundt de elementene vi allerede har. Det er tid for å se en gang til på biskopens og bispedømmerådets rolle. Denne sammenhengende strukturen er innarbeidet: Bispedømmenivået har god oversikt og sammenheng: Biskopen leder prestetjenesten i hele bispedømmet, har tilsynsansvar for menighetene, råd og ansatte, og gjennomfører systematiske tilsynsbesøk alle steder, og leder gjennom prostene, som har selvstendige delansvar i hvert sitt område. Gjennom denne virksomheten har biskop og fagavdelingen en tett og god kontakt ut i alle sokn. Ved å bygge på det som allerede finnes i trossamfunnet, kan vi ivareta hensynet til lokal tilknytning, få et volum som kan sikre solid kompetanse, gode samarbeidsstrukturer og forsvarlig oppfølging.
De som er medlemmer i bispedømmerådene, og sammen utgjør Kirkemøtet, har nå ansvaret for å komme fram til en bærekraftig løsning på hvordan vi skal organisere oss i de kommende årene – og vedta den før de gir vervene sine videre til de som blir valgt ved neste kirkevalg. Kirkemøtet har muligheten og myndigheten.
Vi ønsker dem klokskap og mot på oppløpssida.
Så må vi alle – ved inngangen til et nytt år - fortsette å spørre: Hvordan kan vi som kirke bidra til å videreutvikle og skape gode møteplasser som gir fellesskap og håp? Hvordan kan vi åpne rom for møter med den levende Gud, som gir oss mot og tro til å leve slik at vi ikke føres bort fra hverandre, men finner sammen i tro, håp og kjærlighet.