Kjære alle sammen: til lykke med dagen!
Her er vi! Endelig! Det er spesielt å feire gudstjeneste her: i dette uterommet: det er et ladet sted: et sted som bærer med seg ei sentral fortelling i vår felles historiebok, som også nå har noe å si oss.
De som Spelet beskriver, kommer oss kanskje litt nærmere? Personene slik de gestaltes, blir mer som en av oss: vi kan se at de kjemper med noe av det samme som vi gjør, - om enn problemstillingene var andre enn våre. Urett versus rettferdighet, polarisering mot visdom, barmhjertighet mot maktbruk, hevnlyst mot kjærlighet, - tro mot tro, tvang og fiendskap mot frihet og håp, tradisjon eller mot til å gå nye veier når det trengs.
Vi ser også at de spørsmål de strevde med, de strever vi med fremdeles. Krig og rykter om krig, maktens mørke ansikt trer fram. Mistenksomhet og splittelse får godt tak, - om ikke vi er våkne og møter det med åpenhet og slipper lyset inn. Barmhjertighet, - en av de store endringene med kristendommen, trenger vi å minne hverandre på viktigheten av – HVER DAG. At vi ikke umenneskeliggjør våre motstandere, eller fremmede. For å bruke Bymisjonens slagord: Ingen er bare det du ser.
Vi er i natta før tilværelsen revner. Den lille fortellinga som er vår evangelietekst i dag på olsok, står på inngangen til den bibelske pasjonshistorien. Det er natt. Jesus vet hva som skal komme. Det er viktig å få sagt de viktige tingene til vennene sine. Men de er på en annen planet: de diskuterer, ja krangler om hvem av dem som har høyest rang og er mest verd. Kreftene er i spill!
Hvorfor kunne de aldri forstå hva som stod på spill?
Her har de møttes alle og spist påskemåltidet, Jesus har delt ut brødet og vinen og omtalt dem som sin kropp, Jesus har sagt at en av dem skal forråde ham. Da bryter ufreden løs. Vi opplever formelig hvordan Jesus må ta i for å få dem i tale. Han snur deres perspektiv: han vrenger det. Hvordan høres det ut i den tida, - og hvordan høres det ut for oss? Men jeg er som en tjener blant dere.
Storhet og ydmykhet samler seg her. Pasjon, offer, storhet. Uendelig kjærlighet. Jesus sin storhet er ikke i den makten som våpnene gir, og som denne verdens storinga stoler på. Gud kommer til verden i et menneskes skikkelse. Han går ydmykhetens vei.
Hva er det vi samles om her? I hele vår kirkes historie har fortellingene om Kristus, om Guds historie med menneskene, om Guds utrettelige søken etter oss blitt fortalt med forskjellige fasetter i fokus. Til ulike tider har vi sett ulike sider ved fortellingen om Gud og mennesket, mønstrene har lagt seg på ulikt vis. Hele tida er det den samme fortellinga som møter oss igjen og igjen, men den blir tatt imot og sett av oss – i den tida vi er.
Da jeg var lita, hadde jeg en spennende leke, - kanskje har du eller dine også hatt en sånn? Vi kalte det stjernekikkert, andre kalte det nok et kaleidoskop. Det ser ut som en liten lekekikkert, og inne iden er det en sinnrik kombinasjon av glass og speil, og så biter av perler og staver. Når du vrir på kikkerten, forandrer mønstrene seg. Du ser stadig nye geometriske mønstre inni kikkerten, Det er de samme små bitene som flytter på seg og skaper nye mønstre når de møter speilene inne i kaleidoskopet.
Heile fortellinga om Olav, kongen, kan også sees på som gjennom et kaleidoskop. Ulike bilder kommer fram. Svært menneskelige bilder. Vi er vel ikke så fjernt fra hverandre. Olavs- fortellinga er ei fortelling om hva som blir stående til slutt: «Merket det Stend om mannen han stuper. Det nye kan vokse fram gjennom nederlaget. Den Olav som taper, som gir seg over og ber om hjelp til den Guds kraft som er større enn oss, til Guds barmhjertighet: er det også den beste måte vi kan stille opp et korrektiv for de som fremdeles helst vil tilbe makten?
Jesus ble et symbol på av-makt. Uttømt makt. Gjennom av-makten oppstår det noe nytt. Fremdeles har vi vondt for å forstå. Hvorfor er det så vanskelig ofte for oss å forstå hva som står på spill? Hvem er det som trenger deg? Hvem er det som trenger at du – og vi – løfter sannhetens og barmhjertighetens fane? Som trenger at vi stiller oss på samme side?
Rundt oss på Stiklestad er vi i år omsvermet av kunst, - av ulike uttrykk i heile samlinga med navnet Queer Spirit. Kunst som kanskje har andre uttrykk enn vi er vant med, - men som sier oss noe viktig om menneskers erfaringer og opplevelse av seg selv og verden.
Symbolet som ble brukt til å merke ut ei gruppe som var forkasta og forfulgt og dødsmerket på grunn av sin legning, er satt opp som en fane – et merke, på Olavshaugen. Rett oppå makt-symbolet til de som forherliga den rå makten, som nå ligger begravd i jorda. Det som var et dødsmerke, er blitt til et kampsymbol og et tegn for frigjøring og frihet. Kirka har for mange skeive ikke vært opplevd som et sted for annet enn stengsler. Kan vi få lov å prøve på nytt, se hver andre med et annet blikk- og møte hverandre på en annen måte? Kan vi sammen gå på barmhjertighetens og frihetens vei?
Rettferdighet og barmhjertighet kan aldri hvile. Når et menneske krenkes, krenkes også Gud.
Her hvor jeg står, ser jeg noe veldig fint: Jeg ser dere! – og så ser jeg noe mer: Landets fineste rytterstatue. Den har vi snakka om før også! Det du ikke kan unngå å se, er hva Olav, i all sin ufullkommenhet, løfter opp. Korset: Skammens død omgjort til et seierstegn. Skrekkens sted som blir et håpets og befrielsens sted
Det er så radikalt at vi knapt kan fatte det. Jesus setter opp tjenerskapet som ideal for alle oss som vil gjøre det gode. Når Jesus snakker om at denne verdens mektige lar seg kalle velgjørere, vet vi at en slik makt har mange latt seg blende av. Men hvilken makt er det virkelig verd å eie?
Jesus ble et symbol på av-makt. Uttømt makt. Fremdeles har vi vondt for å forstå. Men gjennom av-makten oppstår det noe nytt.
Det er Nåden som alt bygger på. Ikke en nåde som gjør deg liten.En nåde som åpner opp, som setter fri, - som slipper gleden og takken inn. Som gjør deg til et oppreist menneske, som kan våge å tjene, våge å tro, våge å handle – med kjærlighet.