Preken Olsok 2024 spelamfiet
Prost Christine Waanders
Det heilage evangeliet står skrive i evangeliet etter Lukas. (Luk 9, 23-26)
Så sa han til dei alle: «Vil nokon følgja etter meg, må han seia nei til seg sjølv og dag for dag ta krossen sin opp og følgja meg. For den som vil berga livet sitt, skal mista det. Men den som mistar livet sitt for mi skuld, skal berga det. Kva gagnar det eit menneske om det vinn heile verda, men mistar seg sjølv og går til grunne? For den som skjemmest ved meg og orda mine, han skal Menneskesonen skjemmast ved når han kjem i sin og sin Fars og dei heilage englars herlegdom.
Slik lyder Herrens ord!
Kjære alle sammen!
Så fint at du er her, at du har tatt valget og er med på gudstjenesten i Spelamfiet på selveste Olsokdagen – og det til og med på en mandag! Og bare at det er sagt, Olsok i jubileumsåret 2030 er også på en mandag!
Til lykke med Olsok!
I dag reiser mange i Norges land flagget til ære for Norges evige konge, Olav den Hellige. Han som tok opp sitt kors og fulgte Jesus ved å forplikte seg til å kristne Norge. Måten han gjorde det på kan vi i dag se mer enn skeptisk på. I dag fremstår hans måte som ekstremistisk, for han stod der med Bibelen i den ene – og sverdet i den andre hånda. Hva slags valg var det da?
Olav den Hellige kan åpenbart kritiseres, men en slik kritikk står også i fare for å bli en anakronisme, for tiden, samfunnet og kulturen var nok noe helt annet i 1030 enn det er i 2024. Men i år, i 2024, markerer vi i Den norske kirke og i Norge at det er 1000 år siden Olav Haraldsson, som senere ble til Olav den Hellige, innførte kristenretten på Moster.
I årets spel her i amfiet får vi muligheten til å se og å smake på hvordan det muligens var i Olav sin tid, på gården Sul og sikkert mange andre plasser. Og hvordan mennesker i denne tiden ble utfordret til å bekjenne seg, til å ta opp sitt kors, til å sette livet sitt på spill.
Kanskje dere vet det, men det er etablert en nasjonal komite som skal jobbe fram mot nasjonaljubileet – Norge i 1000 år! - som da er bar 6 år unna, i 2030. Vi her i Verdal kommune kommer til å spille en viktig rolle, vi er vertskommune for et nasjonaljubileum! For oss i kirka så er det vi i Nidaros bispedømme, vi i våre lokale menigheter som allerede engasjerer seg mye.
I årene frem mot jubileet har hvert år fått et eget tema og i år er det «Verdier i lovverket», dette med utgangspunkt i historien. Temaet åpner for å stille en rekke spørsmål med relevans for fortid, nåtid og fremtid. Hva kjennetegner forholdet mellom et samfunn og dets lover? Finnes det et verdigrunnlag som er ufravikelig? Er lov og rett alltid synonymt? Med dette som bakteppe har Olsokdagene her på Stiklestad satt et spørsmålstegn etter ordet Trygg, mens Olavsfestagene i Trondheim har valgt ordet «Makt» som årets tema.
Jeg vil gi ros for dem som har planlagt festivalene både her i Stiklestad og i Trondheim. For jeg mener at vi er nødt til å snakke om både makt og trygghet, maktmisbruk og utrygghet.
Vi er oppfordret til å feire fortiden for å kunne forme framtiden.
Og så er det opp til oss i menighetene i kirka, til å blande oss inn, til å melde oss inn i samfunnsdebatten. Og så er det oss til hver og en av oss i til å ta et valg!
Vi i kirka skal forkynne det glade budskapet fra Bibelen. Dagens budskap fra Jesus er – i hvert fall ikke for meg i 2024 – et gledelig budskap. For dagens bibelord oppfordrer til både bekjennelse og etterfølge som kan koste livet. Og da stiller jeg meg selv spørsmålet hva jeg er villig til å betale med livet mitt? Er det trua mi? Kjæresten min? Familien min? Samfunnet og nabolaget mitt?
Jeg må helt ærlig og åpenhjertig innrømme at jeg er skikkelig glad for å slippe valget mellom liv og død. Jeg er veldig glad for å leve i et samfunn der ingen blir påtvunget en religion. Jeg setter stor pris på religionsfrihet og at vi lever i et livssynsåpent samfunn, selv om også det kommer med noen kostnader. For det krever respekt og forståelse for at vi alle er forskjellige. Det krever et rettsvesen og lovgivning som setter trygger rammer for makten, og det krever en gjentakende diskusjon om verdiene vi ønsker å bygge samfunnet vårt på. For verdiene går ikke i arv. De må defineres og reforhandles på mytt, de må henge med i samfunnsutviklingen og måtte kunne justeres. Og de må kunne overprøves om de «bare» følger tidsånden, eller om de står seg gjennom generasjonene.
Jesus krevde i sin tid og samfunn, med kulturenes og lovens rammer en radikal form for etterfølgelse. Det kunne koste deg livet å si «ja, jeg er kristen» eller – «ja, jeg er døpt». Olav Haraldson krevde også en bekjennelse, for han tok bare kristne folk, altså døpte med seg i hæren.
Han krevde at folk tok opp sitt kors for å følge ham – og å muligens miste livet. I mitt hode forstår jeg at dette var bare sånn, tilbake i 1030.
Olav spilte en betydelig rolle i innføringen av kristendommen i Norge. På tingmøte på Moster, Bømlo i 1024 fikk landet en nasjonal kirkeorganisasjon med kirker, prester og en kristen rettsordning. Kristendommen ble den eneste tillatte religion, med dåp, faste og gravlegging i vigslet jord pålagt alle. Det var en god start. Men så vet vi også fra historien at familier fortsatte med å bære ut vanskapte barn i flere hundre år. Noen ble straffet for det, menge «slapp unna» - kanskje fordi de levde i den tiden de levde i.
I år er det 750 år siden Magnus Lagabøte formet Landsloven. Dette skjedde her i prostiet, her i nabolaget – på Frosta. Landsloven var den første riksdekkende lovboka i Europa, med formål om å ta vare på og verne alle innbyggere. Landslova ble et viktig grunnlag for samfunnet slik det er i dag, hvor likeverd, tillit og rettferdighet settes høyt. Særlig kvinnenes plass i samfunnet ble opphøyet, og så nedgradert i en ny lovgivning noen hundre år senere.
Som tysk ble jeg gjennom god historieundervisning på skolen på en måte vaksinert mot politisk ekstremisme og etter hvert også mot religiøs fundamentalisme.
Jeg, som er bosatt i Norge i 2024, misliker alle former for ekstremisme – både den fra Jesus rundt året 30 og den fra Olav 1000 år senere. Og jeg forakter den ekstremismen fra han som står ansvarlig for det som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011.
Og resultatene fra årets Europavalg gjør at jeg er bekymret som aldri før.
For en uke siden, den 22. juli, deltok jeg på den årlige minnesmarkering på Røstad i Levanger. «Aldri mer» og «Vi glemmer aldri» ble det sagt noen flere ganger.
Og dette må gjelder oss alle. Vi må ta opp vårt kors i dagens samfunn og engasjere oss i debatten og utviklingen. Vi kan ikke sitte på gjerde og bare se på. Vi må bidra og står opp for våre verdier, om det enn er i samtalen rundt kjøkkenbordet hjemme eller ved lunchen på jobb. Vi må ikke tie stille, men vise at vi har ryggrad og kjemper for våre verdier.
Du og jeg er kalt til etterfølgelse, og så får vi håpe at vi slipper å betale med livet for det.
Jesus utdyper i dagens evangelietekst hva det vil si å følge ham. Han understreker hengivenheten, trofastheten og villigheten som trengs for å ta opp sitt kors.
For oss i dag viser Olavs liv og arv hvordan Gud virker gjennom vanlige og skrøpelige mennesker. Og også i kong Magnus har vi et forbilde for stort engasjement og i ham ser vi en som engasjerte seg for noe større.
Vi må fortsette å stille de store og de vanskelige spørsmål. Sammen må vi engasjere oss for at vi alle kan føle oss trygge og at ekstremismen ikke vinner, men at menneskeverd er og forblir ukrenkelig.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!