Bispedømmerådets ti medlemmer har hatt en intens, inspirerende og travel uke på Kirkemøtet. Det har vært mange saker, tunge saker, kjekke saker og lange saker. De har jobbet i forskjellige komitéer, og stemt både likt og ulikt i sakene som har vært oppe til votering.
Flotte gudstjenester, markering av virksomhetsoverdragelsen, reformasjonsjubileum og godt samarbeid har preget møtet for deltakerne. Men det er saken om vigselsliturgi for likekjønnede som har fått absolutt størst oppmerksomhet utenfor møteveggene.
I rådet er noen av medlemmene for den nye liturgien, noen imot og noen stemte for vedtaket som en konsensusløsning. Leder Lars-Tore Anda, rådsmedlem Aslaug Louise Kongshavn og nestleder Marie Klakegg Grastveit representerer disse tre ulike synene. Men minst en ting er de enige om: Det er en styrke at de ulike synene kommer til utrykk i rådet. Slik avspeiler rådet situasjonen i bispedømmet.
- Samtidig samarbeider vi godt, og vi har en god tone selv om vi er uenige i sak, forteller de tre.
- Vedtaket skaper stort nok rom
Lars-Tore Anda stemte sammen med flertallet for å innføre liturgien. Han hører til gruppen som i vedtaket uttrykker at de ikke har ønsket en ny liturgi, men som likevel ga sin tilslutning til at den innføres.
- Jeg stemte for at det skal være rom for begge syn. De som ikke ønsker den nye liturgien, kan velge å la være å bruke den. Jeg mener at konsensusvedtaket skaper et stort nok rom for de som ikke ønsker å vie likekjønnede, sier Anda. Rådslederen minner også om at stemmegivningen ikke viser hvor mange som faktisk er for den nye liturgien, men hvor mange som er for at begge syn skal få plass.
- Ikke snakk andre ned
Biskopene har utarbeidet en veileder til den nye liturgien "for å gi hjelp til en ryddig forvaltning av kirkelige vigsler." Anda understreker at det uansett er viktig at prest og brudepar snakker tidlig sammen, for å avklare hvilken liturgi som skal brukes.
- Ikke alle prester ønsker å bruke den nye liturgien, heller ikke når det gjelder vigsel av heterofile par. Den uttrykker et annet syn på ekteskapet enn den fra 2003, sier rådslederen.
- Hva er håpet ditt for Stavanger bispedømme i denne saken?
- Jeg håper at vedtaket skal skape ro og at vi skal kunne leve sammen med de to synene. Og at ingen skal behøve å gjøre noe de ikke kan stå inne for. Jeg håper at man kan se at man kan fortsette å være i kirken, selv om det nå er åpnet for ordninger en ikke kan se er rett for sin egen del.
For å komme dit er "respekt" et nøkkelord, mener Anda.
- Vi må vise gjensidig respekt, og omtale hverandres syn med respekt. Og så gjentar jeg noe jeg har sagt mange ganger, at hvis man er trygg i sitt eget ståsted, så snakker en ikke andre ned.
- Må passe på retorikken
For Aslaug Louise Kongshavn var årets Kirkemøte hennes andre. Hun beskriver stemningen rundt vigselssaken som helt annerledes enn i fjor.
- Den var roligere, preget av mer dialog, mindre dømming fra begge sider. Det virker som om folk hadde landet litt på standpunktene sine og følte seg tryggere. Selve avstemmingen var preget av at dette er en alvorlig sak for mange på begge sider. Jeg var glad for resultatet, men reiste meg ikke opp og jublet, akkurat. Det er ikke en ren glede så lenge så mange er lei seg. På en måte var det godt å få det overstått, sier Kongshavn, og prøver å velge ord med omhu når hun skal forklare hvorfor dette har vært en viktig kamp for henne å kjempe.
- Uttrykk kjærlighet og omsorg
- Alle må passe på hvilken retorikk de bruker i denne saken. Spørsmålet er jo hvordan vi skal leve sammen i kirken, og da er det både viktig å gi folk tid til å lande på hva de mener, og også være ærlige på hva man mener selv. Det jeg selv har lært mye av, er å oppriktig være interessert i det de andre mener, og ikke sette folk i bås. Å ville lytte. Man trenger ikke skifte mening for det om man lytter. Vi må også rett og slett være interessert i å holde sammen. Gjerne bruke litt humor når det passer, og uttrykke kjærlighet og omsorg, bekrefte at vi kan være glade i hverandre selv om vi er uenige. Og så håper jeg at de som nå tenker "Yes, endelig er kirken også noe for meg" kommer på banen og bidrar til et yrende menighetsliv. Det er jo det vi ønsker.
- Har kjent meg alvorstynget
Marie Klakegg Grastveit trekker også fram samarbeidsklimaet i bispedømmerådet som noe positivt, tross uenighetene.
- Jeg opplever ikke at denne saken preger alt vi gjør, og uenigheten er ikke et hinder for videre arbeid. Vi snakker sammen i respekt, og tør å være ærlige. Jeg gleder meg til fortsettelsen, sier Klakegg Grastveit, som ellers betegner Kirkemøtet som en nokså blandet opplevelse følelsesmessig.
- Jeg traff mange kjekke folk, det har vært travelt og krevende med lange dager. Stemningen har vært jevnt over god, men jeg har kjent meg alvorstynget. Jeg synes vigselsvedtaket var et trist vedtak. Det er noe jeg har kjempet imot alt jeg kan. Jeg har jo sett det komme, men kjente det som tungt likevel. Jeg er bekymret for hvordan dette kommer til å bli for kirken framover, sier Klakegg Grastveit, som likevel ikke ønsker å melde seg ut av kirken.
- Jeg har stilt til valg for fire år, og holder på det. Dessuten er den lokale menigheten viktig for meg og mitt engasjement, jeg føler meg hjemme der.
Glad i lokalmenigheten
- Hvorfor ønsker du å bli, selv om du mener kirken har både feil fokus og retning for tiden?
- Jeg har alltid gått i kirken, jeg har et hjerte for plassen og folka der. Kirken har utrolig gode muligheter til å nå ut til bredden av folk, blant annet gjennom konfirmantarbeidet. Menigheten min er et inspirerende og godt fellesskap.
- Hva er håpet ditt for Stavanger bispedømme i denne saken?
- Håpet må jo være at vi konservative får det rommet alle snakker om at vi skal få og at det er greit å stå for det ekteskapssynet jeg har. Jeg håper også at det fremdeles skal være greit å undervise i dette synet i trosopplæringen. Jeg hører teologene sier at dette ikke er splittende. Men det kan oppleves slik lokalt likevel.
- Hvordan kan vi da unngå at dette spørsmålet splitter oss?
- Ved å tørre å si at vi er uenige, og snakke sant om det.Vi må behandle hverandre med respekt, og gi hverandre anledning til å stå for det en stå for. Vi kan ha gode fellesskap tross uenighet. Jeg har mange gode samtaler med mine meningsmotstandere, og opplever at jeg har blitt flinkere til dialog gjennom denne saken.