De var bedrøvet, nedtrykt av sorg. De hadde mistet håpet, det var bokstavelig talt drept. Læreren deres, profeten som de hadde håpet skulle befri dem fra den romerske overmakten, ble i stedet selv offer for denne maktens brutalitet. Det satt fast i kroppene deres; bildene, lydene, luktene av volden og de umenneskelige og ugudelige overgrepene han ble utsatt for. Deres eget svik satt også fast i dem. De hadde stukket av hele gjengen da han ble arrestert. Skammen sved i dem. De va rysta helt inn i marg og bein, helt inn i sjela. Hva hadde de nå å håpe på?
Kvinnenes forvirrende fortelling tidligere på dagen gjorde det ikke noe bedre. De greide ikke å ta det inn. Det gikk ikke an! Det var nok bare en desperat virkelighetsflukt.
De hadde alle vandret rundt med han i hele Israel, sett hvordan han rundhåndet delte ut håp til fattige, syke, nedbrutte og utestengte mennesker. Det var slik håpet deres var blitt tent. Han hadde gitt lengselen om frihet for Israel ny gnist. Men nå gikk de alene, med den tunge tomheten. De snakket om det. Lavmælt, forvirra og uten håp, men de snakket sammen. Det å gå mens man snakker gjør det lettere å få det ut, få satt ord på det. Det er ikke for ingenting at det heter tankegang. Tunge tanker løser seg lettere når man går. Men dette var en trøstesløs tur.
Han var borte, det var slutt, nå gikk de hver til sitt. De to gikk til Emmaus. Emmaus… den «varme kilden» på hebraisk. Navnet stemte med tilstanden deres; blindet av sorg søkte de etter varmen hans, han som var livets kilde. Så blindet var de at da han kom og gikk sammen med dem, den oppståtte medvandreren, kjente de ham ikke igjen. De var sorgblind, gikk som søvngjengere. Dødsmørket hadde tatt fra dem evnen til å fange det sterke lyset han utstrålte: livslyset, lyset av han som hadde vunnet i kampen med mørket, ondskapen og døden. Lyset gikk ved siden av dem, men de så bare sitt eget mørke.
Kanskje var det for å vekke dem av sorgsøvnen han tok så hardt i: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro…» Det hjalp ikke, ikke at han leste skriftord for dem heller. Ingen av ordene nådde innenfor det store mørket, så de kunne se lyset og håpet.
Hvor lenge gikk han sammen med dem uten at de skjønte? Turen var på ca 11 km. Hvor lang tid trenger man på en slik tur? Hvor lang tid tar denne turen for sørgende mennesker? Det nærmet seg i alle fall kveld da de kom fram. Medvandreren Jesus ga dem tid.
Etter overtalelser, ble han med dem inn. Og der åpnet han øynene deres. Han gjorde det først når de satt ansikt til ansikt, ved spisebordet. I møtet, ansikt til ansikt, har man større mulighet til å gjenkjenne den andre, se den andre som den hun/han er. Vi som er her har smertelig fått erfare at det går an å se uten å se, se uten å tro. Man klarer ikke å forholde seg til det vonde. Den motsatte mekanismen kan slå inn når man har hatt det veldig vondt, og så får noe godt. Man venter bare det vonde og greier ikke å tro at det gode kan være sant, at det er til meg.
Det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. Er det noe som hindrer oss i å se? … så vi ikke kjenner han igjen i oss selv, som den vi er i Kristus: Oss selv som et Jesu minste søsken? Oss selv som verdifulle, som verd å elske. Oss selv som så høyt elsket, at Gud gikk ned i mørket for å være vår medvandrer.
De ant at det var noe med han… Hva var det som brant i dem da han tolket de hellige skriftene for dem? Var det sorgen, eller lengselen, eller var det håpet som var levende igjen, uten at de skjønte det?
Det var brødet som åpnet øynene deres. Da han brøt det, var det som om de var tilbake i salen med påskemåltidet. De fikk sitt flashback, men dette var av den gode sorten som ga håp. Det var jo ham! Det var ingen andre enn han og dem som kjente denne koden. Og selv om de fikk bare et lite glimt av ham, før han ble usynlig for dem, strøk det nedtryktheten og forvirrelsen bort. De var overbevist. Til tross for at det var kveld, dro de tilbake til Jerusalem. De skyndet seg, ingen sorgtunge skritt lengre. De måtte fortelle de andre sorgblinde hva de hadde sett. Men det var ingen blinde de møtte. De hadde også sett lyset og håpet.
Emmausvandrerne Luk. 24, 13 – 35.
13 Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14 og de snakket om alt det som var skjedd. 15 Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. 16 Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. 17 Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, 18 og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» 19 «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. 20 Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. 21 Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. 22 Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, 23 men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
25 Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?»27 Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
28 De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. 29 Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30 Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. 32 De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»33 Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, 34 og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» 35 Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
Andakt av kapellan Kirsti Evensen Bjåstad