Prest med komager

Hanne Punsvik Øygard "måtte" ikke bli prest, selv om hun er datter av en biskop. Men valget ble så naturlig for henne at hun helt glemte å fortelle foreldrene at hun hadde søkt seg inn på MF som 18-åring.

- Jeg hadde hatt en lang prosess gjennom videregående og ba til Gud om hjelp til å finne riktig vei. Først tenkte jeg at jeg skulle ta et år på folkehøgskole eller bibelskole, men så ble det rett på MF etter videregående. Det ble så opplagt for meg, at jeg glemte å fortelle det til foreldrene mine, men de ble selvfølgelig begeistret over valget mitt. 

Mennesker utkonkurrerte telefonsalg 
Det var først og fremst interessen for andre mennesker og trygghet i troen på Jesus som gjorde at hun valgte presteveien. Valget føltes riktig, men hun ønsket seg et friår underveis for å bo i samme by som kjæresten, arkitektstudenten i Trondheim. 

- Jeg måtte jo få meg en jobb i friåret, og begynte som telefonselger. Men å sitte der og tilby mobilabonnement til folk som allerede var fornøyd med det de hadde, det var ikke noe særlig for meg. Det ble bedre da jeg gjennom VTP-programmet (faglig og personlig oppfølging av teologistudenter) i Nidaros ble spurt om jeg ville jobbe i et vikariat som trosopplæringsmedarbeider i en menighet i byen.  Det var langt mer givende, og et fint og bekreftende møte med kirken som arbeidsplass.  

29-åringen bor nå i Harstad sammen med mann og ei datter på halvannet år. Hun startet som kapellan, og det ble en knallstart på en kirkelig karriere. 

- Det var en perfekt "første-jobb". Jeg møtte en sokneprest som ga meg veldig god innføring og opplæring, og han passet på at jeg ikke jobbet for mye. Vi har et godt samarbeid mellom de tre menighetene i byen, så jeg jobbet tett med erfarne kolleger og var lite alene. Jeg lærte rett og slett kjempemye i denne jobben. 

Samisk identitet 
Hanne ble i august sokneprest i Harstad, og hun har med seg tydelig samisk identitet inn i prestejobben. Interessen for det samiske er i klar vekst, etter fornorsking over mange år. I dag er mange opptatt av sine samiske røtter, og de er stolte over dette.  

- Min mor snakker samisk, så om jeg ikke har flytende nordsamisk inne, kan jeg forstå det meste og uttalen min er ganske god. Kirken har blitt en arena som styrker min samiske identitet. I Harstad har vi hver søndag velsignelsen på både samisk og norsk, det er likestilt. Feiringen av samenes nasjonaldag har også vokst veldig de siste årene, så nå feirer Harstad den samiske kulturen over en hel måned, der vi i kirken har en samisk-norsk gudstjeneste der begge språk brukes gjennom hele gudstjenesten. Akkurat den gudstjenesten bryter jeg regelen om svarte sko og tar på meg komagene (koftesko). 

Vel møtt sokneprest 
Hanne synes det er viktig at kirken er aktiv i arbeidet for å løfte samisk språk og kultur, i og med at kirken også var aktiv i fornorskingen av urbefolkningen vår. Som sokneprest opplever hun nytt og spennende ansvar. 

- Ansvaret er mer overordnet nå som jeg ikke lenger er kapellan, og det har gitt meg et nytt syn på menigheten. Jeg må tenke mer på helheten, det er lange tanker; hva skal vi videreføre, hva skal vi gjøre av nye ting? Så er jeg heldig og har et fantastisk menighetsråd som støtter opp om oss ansatte. Lederen spør meg ofte hvordan der går, og rådet er opptatt av hvordan de ansatte har det. Det betyr mye. 

Studietida på MF er nå historie, men hun har fortsatt kontakt med de hun studerte sammen med. 

- Det har blitt mange og ulike prester av oss, for eksempel er en feltprest og en annen jobber for Church of England. Så det er en rekke muligheter for oss som har utdannet oss til prester. Jeg har ei Snapchat-gruppe med noen av studievennene mine der vi deler glimt fra hverdagen, og det er et morsomt og viktig nettverk. Studietida kommer ikke tilbake, men arbeidslivet er her - og det er absolutt veldig godt. 

Hanne Punsvik Øygards topp tre grunner for å være prest i Den norske kirke: 

- Interessen for andre mennesker og trygghet i troen på Jesus var det som gjorde at jeg valgte presteveien. - Hanne Punsvik Øygard