Dette er merkelige tider. Det har blitt en pandemi. Sist gang det skjedde var i 1918, da het det spanskesyken. Ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Pandemi. En usynlig fiende. En fiende som rammer helt uvilkårlig.
En av mine sønner har nettopp levert inn en oppgave om svartedauen. Pandemi det også. Det gikk ikke så bra. Noen sier at det er et snilt virus, dette koronaviruset. Er ikke sikkert at folk i Italia er enige i det.
Jeg tilhører ikke risikogruppen heldigvis. Dette skal gå bra Eller vil det det? Jeg hører at det er fryktelig egoistisk å tenke slik. Hva med dem som tilhører risikogruppen? Og er jeg så sikker på at jeg ikke tilhører den? Jeg har lest at også yngre mennesker, mye yngre enn meg, har blitt alvorlige syke.
Jeg leser om symptomene. Hvis jeg kjenner godt etter, har jeg litt vondt i hodet? Er jeg litt kvalm? Var det ikke en liten host der? Jo - jeg kjenner at jeg blir redd og usikker. Tenker tilbake på timen i 4 klasse da vi hadde om bendelorm og alle i klassen hadde kjempevondt i magen resten av dagen. Jeg slutter å lese mer om symptomer. Jeg er redd.
Jeg leter etter noe som gir meg trøst og håp. Tankene mine går tilbake til da vår lille familie bodde i Berlevåg. Gutten vår var blitt alvorlig syk. Så syk at det stod om livet. Legen rekvirerte et ambulansefly for å hjelpe. Været var for dårlig til å lande, men de landet allikevel. Jeg hadde en kompis som jobbet i tårnet på flyplassen. Måtte spørre han om hvor mye han trodde den turen hadde kostet. Med ambulansen ut til flyplassen, pilot, styrmann, lege, akuttsykepleier. Personellet på flyplassen. Drivstoff, reperasjon og vedlikehold av flyet. Alt personellet på sykehuset. Det var ingen som spurte om jeg hadde penger til å betale, for det hadde jeg selvfølgelig ikke. Jeg har ikke vunnet i lotto. Det var ingen som spurte om hvordan helseforsikring jeg hadde. Gutten vår ble frisk han. Fra den dagen har jeg betalt min skatt med glede jeg.
Nå bor vi i Åfjord. Vi har noen veldig dyktige leger her. De andre som jobber på legekontoret og helsesenteret er nesten som noen engler. Ambulansepersonellet likeså. Hvis jeg skal bli syk, vil jeg bli syk i Åfjord, og de vil hjelpe meg. De vil gjøre alt de kan for å få meg frisk. Det vet jeg. Klarer de det ikke her, så vil jeg bli sendt videre til andre som kan mer om dette viruset, og som har bedre utstyr. Jeg kommer til å være i de beste hender. Det er på sin plass at folk går ut på verandaene og klapper. Jeg gjorde det ikke, for det er ingen som bor i nærheten av prestegården i Åfjord. Videregående skole er nabo men der er det jo ingen i disse merkelige tider. Hadde det vært det, så hadde jeg stått på verandaen og klappet og hoiet, for dem også. Slike merkelige tider får fram enten det beste eller det verste i oss. Min bønn i dag må være at disse merkelige tider skal få fram det beste i meg.
Det går ikke alltid bra. Hallo, jeg er prest, jeg får en begravelse til jeg, hver gang det ikke går bra. Og nå kan jo ikke alle de som vil, være i kirken under begravelsen engang – det er merkelige tider. Max 50, har vi fått beskjed om. Det er vondt, men folk er stort sett veldig kloke og har stor forståelse for at det er slik nå, i disse merkelige tidene. Det blir laget lister med navn på til vi er 50 totalt. Så gjør vi alle så godt vi kan. Noen tar opp bruddstykker på mobilen, fra minneord, andakt eller en solist. Så deles det så godt det lar seg gjøre.
Så tror jeg at det er en som ser litt lengre enn meg, som har kontrollen når jeg ikke har det. Jeg tror og håper det. Jeg vet at jeg ser som i et speil, i en gåte. Nå forstår jeg stykkevis, en dag skal jeg erkjenne fullt ut slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående disse tre, tro, håp og Kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Gud er kjærlighet, også i disse merkelige tidene.
Kristian Kjenes
Sokneprest i Åfjord og Stoksund
Tidligere andakter i rekka «Ord til trøst, tro og håp»:
- 13. mars 2020: «Ingen er alene» - Biskop Herborg Finnset
- 15. mars 2020: «Kjærlighetens makt» - Biskop Herborg Finnset
- 17. mars 2020: «Ord om trøst» - Sokneprest Torstein Amundsen
- 19. mars 2020: «Ord til trøyst og håp» - Domprost Ragnhild Jepsen
- 20. mars 2020: «Når det lille blir stort» - Sokneprest Steinar Leirvik